Ragnar Pedersen

ETNOLOGIEN VED ÅR 2000 OG DEN NÆRMESTE FREMTID- NOEN FAGKRITISKE SPØRSMÅL.

Problemene med å komme på sporet av fremtidens etnologi.

Det virker problematisk å identifisere og beskrive dagens etnologi. Dette kommer klart frem av noen uttalelser i en lærebok for studenter gitt ut i Sverige og som er kalt "Vardagslivets etnologi". De betoner hvor mangefasettert faget synes å være. Videre tas opp problemene med å gi det en klar sammenfatning og avgrensning mot nabodisiplinene. Noen år før denne læreboka ble gitt ut, holdt professor Nils-Arvid Bringéus et foredrag på et forskerkurs om "Åmneshistoriens betydelse i dagens och framtidens forskning". Her kommer han med en rekke kritiske oppfatninger når det gjelder situasjonen innen svensk etnologi. En av hans hovedinnvendinger er at faget er i ferd med å miste sin historiske forankring og opprinnelige eksistensbetingelser. Av beskrivelsene kan det virke som faget er i en identitetskrise.

Denne fagdebatten i Sverige stimulerer til videre diskusjon. Mange av momentene som trekkes frem har stor prinsipiell interesse og overføringsverdi. Problematikken har også interesse for etnologimiljøer utenfor Sverige. Umiddelbart kan de forskjellige syn på etnologiens stilling oppfattes som generasjonsmotsetninger. Mer interessant vil det være om disse ulike situasjonsbeskrivelsene berører spørsmål av vitenskapsteoretisk karakter. I de videre drøftingene er det en målsetting å undersøke om uenigheten berører grunnleggende forutsetninger som kan ha konsekvenser for den fremtidige utformingen av etnologien.

Et vanskelig problem er å bestemme graden av fagets historiske forankring. Nåtidens nærsynthet for endringstrekk kan føre til overdrivelser. Historiske festepunkter erkjennes og gripes først på en skikkelig måte først i ettertid. Enda mer krevende er det å ha en begrunnet oppfatning om etnologiens fremtidige utviklingstrekk og trender. Det er en gammel lærdom at det nye med liten sikkerhet kan forutsies og svært sjelden tilbakeføres til markerte og kjente trekk i dagens samfunn. Likevel er den eneste måten å forutsi et mulig utviklingsforløp i etnologien på; nettopp å gripe de endringene som foregår i dagens fagsituasjon. Spesielt er det nødvendig å prøve og feste seg ved nye trekk som ikke er så synlige.

Utgangspunktet for de videre drøftingene vil derfor i særlig grad være å se på fagets tause forutsetninger. Dette innebærer å analysere etnologien som en form for kulturell konstruksjon bestemt av en rekke tidsavhengige kulturelle og sosiale føringer. Uttrykt på en annen måte: det dreier seg om etnologiens kontekstuelle påvirkningsfaktorer. Spesielt vil det være et interessant tema å undersøke om noen av disse faktorene ligger som ideologiske føringer i konstituering av fagoppfatning og fagpraksis. Ideologi vil her bli forstått som bestemte kulturelle kjennetegn preget av interesseavhengighet, selvtildekking og lukkethet.

I et forsøk på å trekke ut karakteristiske trekk ved dagens etnologi, å stille en diagnose som grunnlag for kritiske fagdebatt, er det også helt nødvendig å ta stilling til noen av de vitenskapsteoretiske forutsetninger for etnologien i dag.

Det første temaet som skal diskuteres ut fra den tosidige analyseposisjonenen som nettopp ble antydet – at et fag både konstitueres av ytre kontekstuelle faktorer og interne vitenskapsteoretiske premisser – er synet på forskningsutviklingen.

Det vitalistiske vitenskapsiedel.

I avsluttningskapitelet i den tidligere omtalte lærebok av Billy Ehn og Orvar Løfgren skriver de noe om fremtidens etnologi:

Dette synet deles av mange etnologer. Det er vanskelig å finne et så klart uttalt modernistisk syn i nærbeslektede fagdisipliner bortsett fra kanskje sosialantropologi. Dette fagsynet kan karakteriseres som vitalistisk fordi det legges vekt på en vitenskap som stadig er i bevegelse og evner å gripe det flyktige og skiftende i det moderne samfunnet. Dette gjelder ikke bare valg av temaer og problemområder, men også perspektiver og teorier.

Et slikt vitenskapsideal kan hente støtte i Thomas Kuhns teori om at en vitenskap ikke forandre seg jevnt og kontinuerlig, men ved totale og definitive brudd, de såkalte paradigmeskifter. En slik oppfatning av vitenskapelig fremgang gjør den lite forutsigbar siden man i liten grad kan bygge på tidligere erfaringer.

Paradigmer er som kjent grunnleggende mønstre hvor virkeligheten skal oppfattes, hvilke problemfelt og slutningsprosedyrer som skal aksepteres som legitime-. Det er viktig å understreke at hvert vitenskapelig paradigme inneholder sine egne spesielle kvalitetsmål. Det gjøres fremskritt innen hvert paradigme. Men etter hvert blir det uttømt, og da foreligger det muligheter for et nytt paradigmeskifte. Et annet betydningsfullt vitenskapsteoretisk poeng er at de vitenskapelige løsninger som forekommer innen et paradigme, ikke gir svar på spørsmål som ble stilt i det foregående. Forsknigshistorien består etter et slikt syn av en rekke uavhengige stadier. Et fag inneholder derfor få fellestrekk over tid; det er det siste paradigmet som har aktualitet. Et hvert fag vil derfor ha en kort historie av meningsbærende betydning for nåtiden. Av den grunn kan heller ikke en fagidentitet i noen særlig grad bygges på grunnlag av historiske forutsetninger.

Tanker fremsatt av nåtidens filosofer kan støtte et slikt syn på forskningens utvikling. Michel Foucault taler om ulike diskurser og at enhver diskurs innebærer et kunnskapsmessig brudd med den foregående. En annen filosof Ludvig Wittegenstein viser et lignende resonnement ved å anvende begrepet språkspill. Etter hans mening finnes det et mangfold av slike. De opptrer separat og kan tilbakeføres til et felles utgangspunkt. Oppfatningen til de omtalte filosofene vil ha spesiell relevans for de vitenskaper som beskjeftiger seg med språklige tekster. Det er ikke vanskelig å konstatere at forestillingen om vitenskapens sprangvise og splittede forløp har tilknytning til mer overgripende postmodernistiske idéer i dagens samfunn.

Vår tid preges av innovasjonstetthet, og nyhetene avløser hverandre raskere og raskere. Det gjelder også vitenskap. En følge av dette er at mange forskere strever etter å være i den såkalte forskningsfronten. Dette innebærer kontinuerlig å være oppmerksom på, og straks gripe idéene der de dukker opp, det gjelder spesielt slike idéer som er antatt å bli fremtidens virkelige vitenskapelige innsikter.

Paradoksalt har denne raske fornyelseshastigheten til en viss grad fratatt oss muligheten til å foreta frie og reelle vitenskapelige valg når det gjelder tema og metoder. Det blir ofte like mye tale om en beregning av det som synes å være moderne og vil bli vellykket i det vitenskapelige miljøet. Alt som heter fagets fortid blir for mange fjernt, selv forskningen i samtiden. Selv forskningsresultater fra nær fortid vil derfor ikke gi anvisninger for dagens vitenskap. Reflekterte valg forutsetter en fortid. Dette synes å være et problem man må ta på alvor i dag. Siden mange vitenskaper mer og mer mangler fortidsreferanser, blir fremtiden svært uklar og fagets utviklingsretning vanskelig å bedømme.

Ikke få vil hevde at det som er fremholdt, er en overfokusering av spesielle trekk ved dagens samfunn og vitenskap. Men flere konkrete indikasjoner tyder på at karakteristikken dekker reelle forhold. Noen eksempler skal nærmere omtales.

Pensumlistene ved de forskjellige etnologiske lærerstedene skiftes ut langt oftere enn tidligere. Dette er en fordel hvis årsaken er bedre litteratur. Ofte skyldes imidlertid ikke endringene vitenskapelige kvalitetsheving men at lesestoffet er blitt avlegs på grunn av endrede interessefokuseringer og perspektivskifter. Et annet forhold er at det faghistoriske stoffet ved mange etnologiske læresteder er blitt sterkt redusert. Denne type litteratur oppfattes ikke lenger som lærerikt. Kanskje den beste indikasjonen på dagens situasjon i faget er studentenes valg av temaer og metoder i sine avhandlinger. Disse viser en sterk grad av temamessig kreativitet, men er vanligvis nokså ubundet av de tradisjonelle oppfatninger om hva som er fagrelevant å ta opp. Konsekvensene er en stor forskningsmessig bredde og variasjon. Et annet særegent trekk ved faget i dag er at man finner få eksempler på etnologiske synteser, eldre forskningsresultater som er prøvd mot hverandre og siden integrert i en større sammenheng.

Et kjennetegn ved etnologien i dag synes derfor å være at mange har en tendens til å bedømme faget ut fra hva som ytes kvantitativt og ikke ut fra den fra vitenskapelige erkjennelse som oppnås. Spesielt sentralt i et slikt perspektiv står de temanyhetene som har en tydelig plass i modernitetens forståelseshorisont.

En kritikk av paradigmeteorien.

En postmodernistisk tidsoppfatning preges av som tidligere påpekt at tiden er skrumpet inn og øyeblikket er blitt sterkt innsnevret. Flere ledende etnologer har berørt faren ved en ensidig faglig nåtidsorientering. I sin lærebok: "Vardagslivets etnologi" hevder Löfgren at man "måste kombinera känsligheten inför nuet med den historiska eftertänksomheten". Nils-Arvid Brineus argumenterer sterkt i det tidligere omtalte foredrag for "ämneshistorians berydelse i dagens och framtidens forskning".

Tanken om at etnologi prinsipielt skal være en historisk orientert disiplin står sterkt i fagretorikken. Likeledes er det mange som fremhever at etnologiens forskningshistorie kan gi en viktig plattform for fagrefleksjon og utvikling. Til tross for disse idealene, så viser den faglige praksis at både den historiske orienteringen og faghistorie står svakt. Dette kan komme av manglende vitenskapsteoretisk innsikt i disse feltenes betydning for fagets fremtid. Vi skal trekke frem enkelte slike momenter som relevante for et fags oppbygging og særpreg.

Kuhns paradigmebegrep er i utgangspunktet en teori for å erkjenne bakgrunnen for en forskningsdisiplins skiftende rasjonalitet og logikk. I sosiologi har begrepet fått en bredere anvendelse, og tar sikte på å avdekke de forhold som førte til en paradigme- endring.

Ut fra sosiologisk tankegang så utformes en vitenskaps særpreg i et kompleks samspill mellom et intersubjektivt, logisk oppbygd faginnhold og et forskersamfunn. I mange tilfeller viser det seg etter et slikt syn at en erklæring om et paradigmeskifte åpenbart har tjent som et rituelt sceneskifte. Det kan dermed oppfattes som en bevisst teknikk til å bryte tradisjonelle fagbånd. Vurdert på den måten kan et paradigmeskifte være en måte for enkelte forskere å posisjonere seg på og monopolisere bestemte forskningsarenaer. I stedet for å være et vitenskapsteoretisk analysebegrep har paradigmeskiftebegrepet blitt en legitimeringsgrunn for å orientere seg mot de mest moderne vitenskapelige trender og skyve ut etablerte forskningstemaer og metoder. Også innen etnologi kan man finne tendenser til en slik holdning.

Det er svært viktig at man er på vakt mot slike tendenser selv om de på mange måter overensstemmer med en postmodernistisk tidsoppfatning og modernitet som et udiskutabelt kvalitetskjennetegn. Å strebe mot vitenskapelig konformitet er uheldig av flere grunner. Det er avgjørende for vitenskapelig fremgang at det er åpenhet og fri flyt av forskningsresultater mellom enkeltpersoner og forskningsmiljøer. En slik prosess danner grunnlaget for en stadig utveksling av forskningsresultater. Den kan også gi inspirasjon, utfordringer og motforestillinger.

At de ulike fagmiljøene er relativt lukkede og ensartede, viser seg ved at det forekommer få fagdiskusjoner i egentlig forstand. Som regel dreier det seg om å ekskludere hverandres resultater mer enn å gå inn i dem for å drøfte metoderelevans og argumentasjonsstyrke. En sterkere grad av en slik form for faglig konkurranse vil kunne utfordre til kreativitet og fremtidig utvikling.

At forskningsresultater blir avlegs på grunn av at det kommer supplerende empiri, bedre metoder og mer adekvate forklaringer, er at udiskutabelt vitenskapelig fremskritt. Men at eldre forskningsresultater blir skjøvet ut fordi de ikke passer inn i de rådende interessefokuseringer og forskningsperspektiver, kan ut fra en forskningsøkonomisk vurdering være betenkelig.

Bak et forskningsresultat ligger det ofte en stor arbeidsinnsats og et empirisk materiale som er anvendbart utover den opprinnelige problemstillingen. Av den grunn må man også kunne se på en forskningsutvikling ut fra et kunnskapsøkonomisk ståsted. Etter et slikt syn er det viktig at de enkelte undersøkelsene etter hvert kan inngå i andre eller større sammenhenger. Syntesen er en utmerket måte å holde vedlike og revitalisere eldre forskningsresultater på. Samtidig får man gjort opp en status innen det bestemte forskningsfeltet, og man får dermed et godt grunnlag for å utvikle nye problemstillinger. For et fag som etnologi er det nødvendig systematisk å bygge opp en kunnskaps- og innsiktskapital. For korte paradigmehorisonter eller perspektivskiftinger vil være til hinder for å utvikle etnologi til en stadig akkumulerende og syntetiserende emperisk vitenskap.

Et annet faremoment ved den raske foreldelsestakten i dag når det gjelder forskningsresultater er risikoen for at man kan bli fristet til å foreta en snarveiforskning i stedet for møysommelig stoffinnsamling med tidkrevende kildekritikk, analyser og argumentasjoner. Vi kan se en slik tilløp til den slags forskning i etnologien. Dersom temaene er utradisjonelle og perspektivvalget originalt, kan denne type undersøkelser forsvare sin plass i en vitenskap som interessante veivisere til fremtidige forskningsfelt og forskningspraksis. De er ofte tidsriktige, men fremstillingen preges vanligvis av å være lite analytiske og substansielle, samtidig som fremstillingsformen kan virke svært litterær. Derfor er det også viktig med avhandlinger som viser et solid vitenskapelig håndverk, og at forskeren blir gitt kredit for den type arbeid. Bare på den måten kan man få en virkelig kritisk vitenskap som har evne til å gi dype og uventede innsikter.

Åpenbare svakheter ved dagens etnologi som manglende fordypelsesevne og for raske tema – og perspektivskiftinger er lett å peke på. Men spørsmålet er om de egentlig gir dekkende beskrivelse av dagens situasjon i faget. Man skal ikke se bort fra en tendens til at vi stirrer oss blind på retorikken om paradigmeskifter og vitenskapelig nyhetsjag.

Et alternativt syn på forskningsutviklingen.

Ser vi på paradigmeskifter i naturvitenskapene, så viser de noen karakteristiske trekk. Et helt vesentlig kjennetegn er at de avløser hverandre på en definitiv og absolutt måte. Forskningsresultatene innen hvert paradigme kan derfor ikke sammenlignes med hverandre. Men innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene er situasjonen helt annerledes. Her kan vi konstatere at ulike såkalte paradigmer i faglig praksis eksisterer side om side, og har gjort det i lang tid. Dette er også tilfellet i etnologi. Særlig i et tverrvitenskapelig orientert fag som etnologi blir perspektivarsenalet stadig større, og det er egentlig få perspektiver som fullstendig går ut. En slik utvikling kan oppfattes som meget positivt og underbygges med vitenskapsteoretiske argumenter.

Denne oppfatningen kan bli begrunnet med at et problemområde blir mest adekvat forstått dersom det kan belyses ut fra ulike posisjoner. Derfor er det en fordel å ha mange perspektiver til disposisjon, eller at flere forskere drøfter det samme problemområdet ut fra ulike synsvinkler. Av flere grunner er det mye riktig i et slikt ståsted. Siden etnologien som regel opererer på et lavt abstraksjonsnivå, er det også en fordel å anvende flere perspektiver for å kunne avdekke kompleksiteten i et problemområde. Et annet forhold som gjør at et fag viser perspektivpluralisme er at hver enkelt forskers forståelseshorisont vil variere, og dermed vil valget av teorier og perspektiver vise mangfold i et dynamisk forskersamfunn. Dette er en av årsaken til at en humanistisk vitenskap alltid vil ha en åpen og uavsluttet karakter.

Diskusjonen om en vitenskap skal bygge på ensidige eller mangesidige forklaringer er omfattende, og noen absolutt konklusjoner vanskelig å trekke. For en del etnologiske undersøkelser vil det utvilsomt har vært en fordel om de hadde vært relatert til et makronivå. På den måten kan man analysere systemfaktorer og rammevilkår, og i tillegg ha muligheter til å avdekke kulturelle regulariteter. En mer systematisk veksling og kobling mellom mikro og makronivåer vil utvilsomt kunne gi mange forskningsresultater en større bærekraft og mer klargjorte gyldighetsområder.

Den etnologiske perspektivpluralismen har gjort det legitimt med en utstrakt overføring av teorier og perspektiver fra andre fag. Dette er en styrke i forhold til ønsket om brede og mangesidige forklaringsfelt. Men denne sterke teoriimporten kan være mindre heldig ut fra metodiske vurderinger og behovet for å opprettholde en fagidentitet. Svakheten er at mange av disse teoriene egentlig bare blir anvendt som modeller uten egentlig å ha blitt testet og modifisert ut fra etnologisk empiri. Dette kan lett gi forskningsmessige overflatiske resultater og faget lite selvstendig profil.

Det må derfor være en viktig fagpolitisk målsetting å arbeide for å "etnologisere" de teoriene som hentes utenfra, det vil gi dem en særegen profil ut fra etnologisk tankegang gi empire. I en slik sammenheng er det et spørsmål om etnologien i sterkere grad enn nå bør arbeide mer induktivt; på dette feltet finnes det moderne, avanserte metoder. Induktive tilnærmingsmåter har i vitenskapsteoretisk forstand i de senere år styrket sin stilling. En slik nyorientering vil kunne gi den etnologiske empiren en selvstendig bærekraft.

Det vitalistiske vitenskapssyn, "det rörliga söklyset" kan som vi har påvist hente argumenter både fra vitenskapsteori og fremherskende ideologier i dagens samfunn som metaforisk er beskrevet som flimmeraktig, der hvert enkelt individ er uavhengig av overordnede normer og hver enkelt er sin egen kulturelle iscenesetter og identitetsskaper. Denne individualisme vil også prege de humanistiske vitenskaper. Etter alt å dømme vil derfor perspektiv- og metodepluralisme være et kjennetegn ved etnologien i overskuelig fremtid.

En slik nær kobling mellom samfunn og vitenskap reiser spørsmål om reflektivitet og eksistensen av eventuelle lukkede avhengighetsforhold. Riktignok finner vi i enkelte nyere etnologiske avhandlinger et forsøk på å gi en redegjørelse for forskerens egen kulturelle posisjon. Men etter det som vi har understreket vil det være enda mer nødvendig med en kollektiv reflektivitet hvor de enkelte etnologiske miljøene drøfter sitt eget vitenskapelige ståsted og evne til selverkjennelse spesielt når det gjelder fagets tause forutsetning.

Går man nærmere inn på etnologiens vitenskapelige praksis i hele sin bredde, også det som skjer utenfor universitetsmiljøene, så virker det som om Kuhns paradigmeteori er lite virkelighetsnær og adekvat. Den synes lite egnet til å forstå mekanismene bak forskningsutviklingen i et humanistisk fag.

En forsker som har et annet syn på vitenskapsutviklingen enn Kuhn, er den svenske filosofen Bertil Rolf. I en avhandling: "Profession, tradition och tyst kunnskap" har han inngående drøftet prosessene bak vitenskapelige fremgang. Rolfs utgangspunkt er Polyanis teorier.

Kuhn og Polyanis’s oppfatninger av hvordan en forskningsutvikling foregår er grunnleggende forskjellige. Det virker som Kuhn henter sine referanser fra naturvitenskap. Paradigmer er for ham store sammenhengende og overgripende teorier som har en lovmessig karakter. Videre forutsetter Kuhn at teoriene er lukkede tankesystemer som er preges av en indre vitenskapelig logikk.

For Polanyi er vitenskapelig utvikling, det gjelder spesielt i de humanistiske fag, resultatet av et komplisert samspill mellom indre og ytre faktorer. Disse vitenskapene særpreges av å være følsomme for ytre samfunnsinnflytelser, påvirkninger fra den vitenskapelig tradisjon, de enkelte forskere og det totale fagmiljøet. De teoriene som anvendes har gyldighet bare på småskalanivå.

Rolf argumenterer for at men i en kunnskapsutvikling vil kunne avdekke en kontinuitet i forandringene slik at det kan påvises en sammenheng over tid. Stadig vekk kommer det i en vitenskap nye trekk til som etter hvert blir innpasset eller fører til modifikasjoner. Selv radikale forandringer og brudd ligger som regel latent i tidligere forskning og er en forutsetning for å kunne identifisere det nye. Etter et slikt syn representerer en kunnskapsutvikling en akkumulerende, dynamisk tradisjonsprosess. På mange måter synes denne teorien å være relevant for forståelsen av en etnologisk fagutvikling.

Dersom denne teorien blir overført på et individuelt forskernivå, så foregår den enkeltes vitenskapelige utvikling i flere trinn. Starten er selvfølgelig ukyndighet, videre internalisering i et forskermiljø, siden egenutvikling ved å tilegne fagnormer, så å skape en forskning som er relativt konvensjonelle og endelig en selvstendiggjøring, man får til slutt en forsking som viser originale kvaliteter. Etter en slik mening forutsetter vitenskapelig kreativitet en tradisjonsbase. Vitenskapsteoretisk innebærer dette standpunktet at et hvert fag i mer eller mindre grad er preget av sin historisitet og forhold som kan ligge tilbake i tid.

Siden Polanyi reserverer seg mot tanken om raske paradigmeskifter og fordi en slik oppfatning har fått stor oppmerksomhet i dag, vil det være grunn til å gå enda noe nærmere inn på denne problematikken enn det som hittil er gjort. Diskusjonstemaet vil være om det empirisk kan påvises konkrete paradigme- endringer i etnologien.

Hvordan besvare et slikt spørsmål, er avhengig av hva men spesifikk legger i paradigmebegrepet. I praksis har det flere nivåer og griper inn i forskningsprosessens ulike faser, fra teori til analyseteknikker. Men siden det forutsettes en viss avhengighet mellom disse nivåene, er det utgangspunktet som er avgjørende, det dreier seg om ontologien eller virkelighetsoppfatningen. I etnologien er dette vanligvis kalt fagets kulturoppfatning.

Denne har skiftet over tid og er forskjellig innen de ulike fagtradisjonene. Variasjonene kan for eksempel komme av om det er kultur- eller samfunnsaspektet som vektlegges, videre om det dreier seg om immaterielle mønstre på et høyt abstraksjonsnivå eller om det anvendes mer dynamiske versjoner som inkluderer et handlingsperspektiv og materielle forutsetninger. Men felles for alle kulturoppfatningene er at de på en eller annen måte uttrykker kulturell forutsigbarhet. Disse trekkene er nødvendige for å oppfatte sammenhenger i en kultur.

De forskjellige tradisjonelle kulturoppfatningene er i de senere år blitt kritisert og utfordret av postmodernistiske teorier. En av hovedinnvendingene er at de eldre kulturoppfatningene overbetoner kulturell stabilitet og integrasjon. På denne måten tilsløres de individuelle særegenheter og mer situasjonsbestemte variasjoner. Heller ikke er dysfunksjonelle trekk og konflikter inkludert. De som hevder en slik oppfatning må utvilsomt referere seg til ekstremt moderne samfunnstyper der globalisering og individualisering er fremtredende kjennetegn. Spissformulert sies det at mange er i ferd med å miste sine tradisjonelle tids- og romforankringer. Den type teori berører eksistensielle menneskelige forhold og virkelighetsoppfatning.

Skulle en postmodernistisk virkelighetsbeskrivelse få gjennomslag i etnologi, kan man virkelig snakke om et paradigmeskifte ut fra begrepets grunnbetydning. Hvert paradigme inneholder som påpekt sine egne standarder for vurdering av forskningsresultater. Siden en postmodenistisk kulturoppfatning ikke synes å være overførbar og å gi analytiske muligheter når det gjelder førindustrielle samfunnstyper, står man over for et radikalt faglig brudd.

Nå er det meget mulig at de samfunnstrekk som postmodernistiske kulturteorier refererer seg til, er ekstreme overflatefenomener. Intet er mer idéhistorisk utbredt enn å betrakte sin tid som noe helt enestående og nytt. Eksempler på en slik tankegang finner vi helt tilbake til oldtiden og er ikke noe særtrekk for moderniteten.

Undersøker man imidlertid folks hverdagsliv nærmere, er det mye som taler for at de mer enn noensinne søker tradisjonelle tids- og romforandringer. Derfor er det grunn til å reservere seg noe mot postmodernistiske virkelighetsbeskrivelser og heller ved hjelp av tradisjonelle etnologiske innfallsvinkler undersøke i hvilken grad kulturens historisitet er tilstede i vanlige folks hverdagsliv.

Men skulle en postmodernistisk kulturoppfatning virkelig gjøre seg gjeldende, står etnologien virkelig overfor et avgjørende framtidsvalg. Det minste problematiske alternativet vil være å holde seg til nåtidsstudier og en paradigmekontekst som er hensiktsmessig for den aktuelle situasjon. Men da vil det fort kunne skje et brudd med fagets humanistiske verdigrunnlag hvor det historiske perspektivet er helt sentralt. Dessuten vil det bli vanskelig å opprettholde etnologien som en komparativ vitenskap. Dette betyr at faget fremover står foran en stor utfordring når det gjelder å utvikle en virkelighetsforståelse som ivaretar den historiske dybder.

I paradigmebegrepet ligger det ikke bare en tanke om dyptgående endringer av virkelighetsforståelser over tid, men også ulike måter å komme frem til vitenskapelige sannheter på, det vil si hvordan slutningene best mulig skal begrunnes. Ut fra et slikt grunnlag er det naturlig å oppfatte overgangen fra positivisme til hermeneutikk som et radikalt brudd, siden disse tilnærmingsmåtene er helt forskjellige når det gjelder måten å tilegne seg vitenskapelige sannheter på. Siden kulturanalysen, som har hermeneutikk som teoretisk grunnlag, har fått en dominerende plass i etnologien i de senere år, kan man til en viss grad hevde at det har skjedd et paradigmeskifte.

Men i dag er det tegn som tyder på at kulturanalysen er i ferd med å bli utfordret, og av flere grunner i ferd med å miste noe av sitt hegemoni. Kulturanalysen forutsetter egentlig avanserte hermeneutiske metoder som er krevende å etterfølge. De kulturanalytiske fremstillingene får desverre ofte et svært litterært preg, noe som vitenskapelig sett kan være en svakhet. Kanskje den største innvendingen mot kulturanalysen er at den har begrenset gyldighetsområde for å forstå etnologisk empiri. Nylig er det derfor blitt gjort fremstøt for å kombinere kulturanalyser med handlingsteorier. Begrunnelsen for en slik forening er at de representerte to ulike typeer kulturforståelser som er på forskjellige kulturelle nivåer, men har ulike slutningsprosedyrer. Kulturteoretiske er disse nivåene avhengige av hverandre.

Hverdagsbetydningen av paradigmeskiftet er ganske enkelt perspektivendringer. Dette er et positivt trekk i en forskningsutvikling og kan sees på som uttrykk for en vitenskapelig differensiering eller komplimentere og modifiserende trekk. En slik økning av perspektiver i et fag bør imidlertid ikke brukes som et argument for at det har skjedd dyptgående endringer i et fag som berører identisitetsspørsmål-

På bakgrunn av Polanyis oppfatning av hovedtrekkene ved en vitenskapelig kunnskapsutvikling, så er paradigmeskifter sjeldne. Samtidig er det et begrep som lett kan misbrukes til forskjellige formål. En annen viktig konsekvens av Polanyis syn på vitenskapsutvikling, er at faghistorien er et viktig felt for faglig erkjennelse og refleksjon. I det følgende skal vi peke på noen sentrale momenter.

Forsknigshistorie som refleksjonsplattform.

Det er til en viss grad forståelig at faghistorie for mange er kommet i miskreditt. Ofte er den svært deskriptivt presentert. I mange tilfeller er det egentlig bare en person i og institusjonshistorie samt redegjørelse for sentrale forskningsretninger. Men skal forskningshistorien få den plass i faget som ønskelig bør være, må det legges til grunn tydelige vitenskapsteoretiske perspektiver.

Slik som faghistorien er blitt drevet gjennom tidene, viser den mange motsetningsfylte sider. Det finnes både en forstående holdning og mer kritiske synsvinkler. På den måten kan faghistorien virke både radikaliserende og stabiliserende. I denne type fremstillinger finner en ikke sjelden spor av generasjonsmotsetninger og spenninger mellom forskningsmiljøene. En gjennomgående svakhet er at mange av arbeidene innen etnologisk forskningshistorie ikke har tilstrekkelig analytisk dybde. Det kan for eksempel være at det hadde vært ønskelig med sammenligninger i tid og rom, eller at man ikke har maktet å gripe fatt i den tradisjonsoverførte, internaliserte innsikten som finnes ved de ulike etnologiske forskningsmiljøene. Et annet særtrekk er at det er forskjellene mellom skoleretningene som gjerne blir påpekt og ikke fellestrekkene.

Ut fra det som nå er fremhevet, så må det understrekes at forskningshistorien er en krevende særdisiplin hvis den skal fungere som et kritisk analytisk instrument og inspirasjonskilde i en forskningsutvikling.

Hovedmålsettingen med forskningshistorie er å skaffe oss en tilgang til hvordan etnologien er konstituert. Det gjelder blant annet å finne ut de forskjellige temaorienteringene gjennom tidene. En annen grunnleggende oppgave er å avdekke hvordan man har tenkt og slutningene er blitt utført. Dette angår begrepsdannelser, teorier, perspektiver og analyseteknikker, det som vi generelt kan kalle en vitenskaps forskningsmessige rasjonalitet.

Andre typer grunnlagsspørmål som et forskningshistorisk perspektiv kan gi avklaring på, er sammenhengen mellom fagprofil og skiftende samfunnskontekster. Et enda mer inntrengende spørsmål er å gå inn på hvordan fagets forståelseshorisont er blitt utviklet i samspill med kulturelle, tidsgitte forhold.

En kan spørre om forskningshistorie drevet på en slik måte som antydet ovenfor, har noen direkte nytteverdi for fagets fremtid. En vesentlig begrunnelse ligger i betydningen av å undersøke etnologien historisitet. På den måten kan det skapes et bredt vitenskapelig erfaringsrom. En forstående holdning til fagets forskningshistorie vil være et middel til å utvikle viktige vitenskapelige egenskaper: Forskningsmessig følsomhet, tilegnelse av assosiasjonsrikdom og bredt metodereportoir. Samtidig vil en kunne få skjerpet blikk for vitenskapelige svakheter og feilspor.

En slik holdning til forskningshistorien vil kunne stimulere til selvstendig kreativitet og originalitet. Dette vil representere en motvekt mot miljømessige ensretting og dogmatikk.

En viktig dimensjon i studiet av fagets forskningshistorie vil være en øket bevissthet om etiske spørsmål.

Med faglig pluralisme som ideal, er det nødvendig å rotere over store felt. En slik fagprofil er til en viss grad nødvendig. Men skal etnologi bli en profesjonell vitenskap er det også ønskelig at en del av forskningsinnsatsen er viet fordypning og korrigering. På dette området kan forskningshistorien være til god hjelp.

Her settes opp en målsetting for fagets fremtidsprofil. Et grunnleggende spørsmål blir da om universitetet og fagmiljøene, skal ta opp denne utfordringen gjennom konkrete tiltak. Da må man foreta et valg mellom kryssende hensyn. Ønsket om å beholde en viss grad av kontinuitet og fagidentitet på den ene siden, og tidsfølsomhet og dermed rask endringstakt på den andre siden. Noe absolutt svar kan ikke gis på dette dilemmaet; det dreier hele tiden om avveininger.

Kanskje et moment som bør gis sterk tyngde, er hensynet til fagets fremtidige problemgenerering. For å oppnå umiddelbare samfunnsrelevans er det selvfølgelig viktig å ta opp det som til enhver tid er i fokus. Men det er også viktig at etnologien har samfunnsmessig integritet og om nødvendig representerer en form for motkultur. Ut fra et slikt ståsted kan det være viktig både å ta opp samfunnets langtidsprosser og holde fast ved fagets tradisjonelle temaer. En vitenskap som bare orienterer seg mot det moderne blir fort uaktuell. Intet er så umoderne som gårsdagens vitenskap, eller for å anvende en spissformulering av den danske filosofen Søren Kierkegaard: Den som gifter seg med tidsånden blir fort enkemann.

I en normalvitenskap skjer det som regel en teori og resultatseleksjon over tid. Det kan være at bedre eller utfyllende empiri fører til korreksjon av eldre forskningsresultater. En vanlig vitenskapelig seleksjonsmekanisme er falsifikasjon. Metodisk kan en slik fremgangsmåte by på problemer i etnologien, spesielt når det gjelder kulturanalytiske fremstillinger. Her er ofte konklusjonene ofte så vagt formulert og de ulike årsaksvariablene likeledes så infiltrert i hverandre at en egentlig prøving av resultatene er vanskelig. Men i de tilfeller det er mulig å foreta en falsifikasjon, vil generelle teorier ofte få innskrenket sin bærekraft og gyldighetsområde slik at anvendelsene blir mer presise og adekvate enn tidligere.

I alle tilfeller vil det være mulig å revitalisere eldre forskning gjennom å foreta kritiske vurderinger og valg av nye perspektiver. Det er bekymringsfullt at så mange tradisjonelle forskningstemaer i etnologien i dag ligger brakk. Som eksempel kan nevnes jordbruk, byggeskikk, håndverksliv, eldre kjøpstadsliv osv.

En stadig prøving av eldre forskningsresultater vil etter hvert føre til at man blir stående igjen med noen kjerneområder og tilbakevende problemtyper. I etnologi vil det dreie seg om sentrale felter ved menneskelig livsførsel og grunnleggende innsikter om kultur og samfunn. En fagidentitet og profesjonell vitenskap utvikles ikke ved at det skapes grenser, men ved at det utvikles kjerneområder som til enhver tid er aktuelle.

En systematisk oppbygging av fagets kunnskapskapital vil også bli en fremtidig utfordring av andre grunner enn de som hittil er nevnt. Det har sin årsak i spesielle trekk ved dagens samfunn.

Det postmoderne kunnskapssamfunnet.

Etnologiens kunnskapskapital har i de siste ti- år øket voldsomt. En opplagt bakgrunn er den stigende forskningsaktivitet. Moderne tilnærmingsmåter som for eksempel kulturanalysen, gjør at stadig nye problemområder er blitt gjenstand for undersøkelser. Nåtidssamfunnets økende kompleksitet gjør også sitt til at problemområdene blir betydelig flere enn tidligere. Et annet forhold som nødvendigvis må gjøre fagets datamengde stor, er at denne vitenskapen er sterkt empirisk preget og med stor vektlegging på dokumentasjon. Dersom etnologien i fremtiden vil beholde tilknytning til museene, er det viktig at denne dimensjonen beholdes, og at det teoretiske grunnlaget for kulturell deskripsjon og dokumentasjon videreutvikles.

Alt i alt er kunnskapsakkumuleringen i etnologi overveldende. De ordinære søkermulighetene i bibliotek, arkiver og museumssamlinger har tradisjonelt vært tidkrevende og uoversiktlig. Med dagens informasjonsteknologi står vi overfor en revolusjon på dette feltet.

Siden etnologien behandler hverdagsliv, et tema som angår så mange og har bred interesse, vil det trolig komme krav om at fagets dokumentasjonsmateriale og forskningsresultater etter hvert blir tilgjengelig elektronisk. Det er hevet over enhver tvil at den moderne informasjonsteknologien vil føre til at etnologiens kunnskapskapital vil bli betydelig mer tilgjengelig enn tidligere.

Den avanserte kommunikasjonsteknologien vil imidlertid også ha negative konsekvenser hvis man ikke i tide gjør de nødvendige mottiltak. To konsekvenser av informasjonsteknologien er nokså åpenbare: De tradisjonelle tids- og romavstander vil bli opphevet. I de elektroniske dokumentsamlingene vil virkeligheten oppleves endimensjonalt. Et annet forhold er at kulturelle representasjoner i form av databilder vil utfordre vår oppfatning av den reelle verden.

Paradoksalt vil den elektroniske tilgjengeligheten til det etnologiske materialet, lett føre til en dekomponering av faget hvis man ikke utvikler mestringsstrategier. Nye barrierer og grenser vil skapes.

Fremtidsforskere beskjeftiger seg mye med disse problemene. De som vil klare seg best i det senmoderne samfunnet, er slike som kan karakteriseres som modellsterke. Bare de mennesker som har evne til å se sammenhenger og det prinsipielle i en overveldende kunnskapsmengde, vil kunne håndtere informasjonsteknologien på en positiv måte. Dette er en oppfatning som kan overføres til en så empirisk preget vitenskap som etnologi.

Denne vitenskapen står derfor ovenfor større utfordringer når det gjelder å utvikle entydige kulturelle kategorier. Videre vil det være nødvendig med perspektiver og modeller som makter å gripe og oversiktliggjøre en kompleks virkelighet. Dette krever igjen en øket bevissthet på at modellene virkelig brukes analytisk slik at empirien ikke bare blir en bekreftelse av utgangsteorien. Først med slike hjelpemidler kan en utnytte informasjonsteknologien på en fruktbar måte.

Informasjonsteknologien skaper en form for virtuell virkelighet. Det er en kjent sak at det lett kan skje visuelle manipuleringer og innholdsfordreininger. Derfor er det viktig at man er på vakt mot misbruk. Her vil vitenskapen spille en viktig rolle i tiden fremover, og på dette feltet har også etnologien sin plass.

Den virtuelle virkeligheten og den reelle verden.

Antakelig vil mer og mer av den informasjon som er nødvendig for å fungere i verden skje visuelt. Vi ser det i forbrukersamfunnets vareutvalg og den elektroniske informasjonsteknologi. Dette betyr at et viktig satsningsområde for etnologien vil være å utvikle teorier og analyseteknikker for å studere visualitet og estetikk. En slik teoriutvikling vil kunne bety en revitalisering av studiet av materielle formuttrykk. Dette vil også kunne virke stimulerende på utforskningen av eldre materiale. For det er ikke noe historisk nytt at visuell kommunikasjon er vesentlig for informasjonstilegnelsen i et samfunn.

En følge av mediarevolusjonen er at vi hele tiden blir overveldet av bilder fra vår samtid, av og til vises det også fremstillinger som forsøker å gjenskape vår fortid. De ulike mediatypene viser en form for kulturelle representasjoner. De har avstand til vår konkrete livsverden. Dessuten er mediagjengivelsene ofte preget av ulike typer dominerende føringer som for eksempel markedsmekanismer og ulike typer ideologier.

Mediavirkeligheten vil sette de humanistiske vitenskaper på prøve. Makter de å oppfylle en av sine viktigste primæroppgave – rollen som en kritisk og korrigerende instans overfor den mediaskapte samfunns- og kulturoppfatning. En slik vurderende holdning til det som skjer, er ikke bare aktuelt på samfunnsmessig systemnivå, men er like viktig når det gjelder folks hverdagsliv. På dette feltet har etnologien en fruktbar oppgave.

Trekk ved det moderne samfunnet gjør det mer nødvendig enn tidligere å forstå vår livsverden og væremåte slik den konkret foreligger. Filosofisk uttrykt er det å gå inn i verden slik den fremstiller seg selv. Dette betyr ikke å oppfatte våre omgivelser ensidig og enkelt, men heller å oppdage tvetydigheten og henvisningsmangfoldet i den konkrete livsverden. En slik kulturell forståelse bygger på fenomenologien som filosofisk grunnlag.

En slik orientering vil kunne styrke etnologien. På den måten vil vi fult ut kunne utnytte fagets empiriske preg og interessefokusering mot hverdagsnivå. Forutsetningen for en slik vektlegging er at fagets evne til å utføre fintfølende kulturbeskrivelser stadig blir profesjonalisert, det gjelder også dokumentasjonsteknikker og kildekritikk.

Et typisk trekk ved det senmoderne samfunnet er de utbredte nostalgiske holdninger, og i den forbindelse en individuell konstruering av historien for å oppnå kulturell kontinuitet, personlig identitet og mening. De mange historiefortellingene som på den måten skapes, har ofte et anakronistisk, fiktivt og mytologisk preg. Multietniske og globale samfunnstyper vil sannsynligvis virke fremmede på slike tradisjonalistiske elementer.

En slik utvikling vil innebære fremtidige utfordringer og etiske dilemmaer for etnologien. Siden historien for mange vil tjene som et meningsreportoir med spesielle symboler og ikoner, vil faget bli leverandør av slikt stoff. Men dette betyr også at det har et stort ansvar for hele tiden å vedlikeholde og revitalisere den historiske kunnskapen om folks hverdagsliv på en forsvarlig vitenskapelig måte.. Dette er et nødvendig beredskapsgrunnlag mot en altfor sterk fordreining og misbruk av historien.

Etnologiens mulighetshorisont.

På mange måter er fremtiden ubestemt og uviss. Det gjelder også etnologiens fremtid. Allerede i hva man skal forstå med vitenskapelig fremskritt, er det uenighet om. En tradisjonell oppfatning er at det en forskningsmessig fremgang når man stadig makter å forbinde kunnskap med hverandre i overordnede systemer. Slik utvikles og fordypes vår erkjennelse. Forskningsutviklingen får dermed en evolusjonær karakter. Ut fra et slikt syn antyder etnologiens forskningshistorie noe om fagets mulighetshorisont. På grunnlag av denne og bevisste vitenskapsteoretiske synspunkter, er det mulig å gjøre noen styringsvalg. Det kan for eksempel være å utvikle og holde fast ved viktige, stadig tilbakevendende problemkomplekser.

Et annet syn på vitenskapelig fremskritt bygger ikke på tanken at en vitenskap progressivt kommer frem til bedre og mer presise forklaringer, men i evnen til å fortolke meningsbredden og betydningsmangfold i et menneskelig kultur.

Disse to forskjellige synspunktene på hva som er vitenskapelig fremskritt bunner dypest sett i ulike oppfatninger om hva som er etnologiens grunnleggende målsetting som kulturvitenskap. Divergensen ligger i om etnologien skal beskjeftige seg med kulturens felleskapsnivå og tendenser til generelle trekk eller dens variasjonsrikdom skal vektlegges. Etter vår oppfatning bør etnologien anvende begge innfallsvinklene, og dermed gjøre bruk av både et kritisk- empirisk og hermenutisk vitenskapssyn.

En oppfatning om etnologiens fremtid og mulighetshorisont vil egentlig bare representere en analyse av nåtiden og som en følge av det, en mer eller mindre begrunnet oppfatning om rådende tendenser. Å påvise klare prediksjoner om utviklingstrekk i faget vil derfor være svært usikkert.

Det er ikke vanskelig å konstatere at etnologien er utsatt for press som i verste fall kan føre til en forvitring av faget. I hvert fall i Norge ser vi at ulike akademiske disipliner beveger seg inn på etnologiens tradisjonelle områder. Historikerne for eksempel har begynt å interessere seg for gjenstander som kilde, sosialantropologene gjør brede nåtidsundersøkeler i hjemlige strøk og sosiologene er blitt opptatt av samspillet mellom materiellet og sosiale prosesser. Dette gjør at etnologien må tydeliggjøre sin kompetanse og profesjonalitet bedre enn før.

I kunnskapssamfunnet har de ulike kompetansefeltene en bredere yrkesanvendelsesmulighet enn tidligere. Samtidig virker det som kravet til utdannelsens substanskompetanse og sertifisering er økende; utrykt på en annen måte, profesonalitetskravet når det gjelder universitetenes utdannelsestilbud er stigende. Sammen med klare instrumentelle føringer i dagens universitets- og forskningspolitikk, som man selvfølgelig kan mislike, men likevel må forholde seg til, er dette forhold som man må ta stilling til. Det synes å være helt nødvendig at etnologien gis klare kompetansekjennetegn.

Det er vanlig oppfatning at det er de yngre som er speidere inn i fremtiden og først forgriper det nye. I praksis vil det bety hovedfagsstudenter og doktorgradstipendiater.

Hvis man tar etnoligimiljøet i Oslo som utgangspunkt, så er situasjonen uklar. Det vitalistiske forskningssynet med kulturanalysen som basis står sterkt. Samtidig finnes en del motforestillinger. Selvfølgelig finnes det elementer av tradisjonell etnologi. Mer fremtidsinteressant er at det eksisterer en klar kulturhistorisk retning med forankring i de senere års internasjonale teoriutvikling. Videre er det tilløp til et ønske om å kombinere sentrale etnologiske perspektiver, som for eksempel en forening mellom handling og tekstanalytisk perspektiver, mellom funksjonalisme og hermeneutikk, mellom tradisjon og endringsprosesser. Vider ligger det en del kritikk i miljøet mot kulturanalysens fremstillingsformer, som ofte er svært lukkede og uten tydelig argumentasjon og kildekritikk.

Om noen av de nevnte trekkene gir muligheter for forutsigelser om fremtiden, er et åpent spørsmål. Det eneste konkrete vi har å forholde oss til, er den diskusjonen vi kan foreta oss om hva vi vil med etnologien i fremtiden.